Favorittfilmen - og hvorfor objektive kriterier er tull

Jeg har hørt på Filmfrelst sin utmerkede podkastepisode om Favorittfilmen hvor folka diskuterer - sammen med sine lyttere - hverandres favorittfilmer.

Det var en på mange måter befriende opplevelse. Riktignok snakker de av og til om "objektive kriterier", men for det meste gir de seg over i rent emosjonelle forklaringer på hvorfor de velger sin favorittfilm. Som at det var den filmen som gjorde at en forsto at film var mer enn underholdning. Eller at man var i akkurat riktig alder da filmen kom. Eller...

Hvilket støtter opp under det jeg alltid har sagt: Objektive kriterier for film er noe stort tull. Det er filmopplevelsen som teller. Hvis jeg elsker en film hver gang jeg ser den, er det klinkende likegyldig for meg om en historieprofessor vil legge merke til at en hendelse skjer i feil år eller om en teknisk fantast ser at en eksplosjon er unaturlig stor eller om en fyr med absolutt gehør hører at to toner er sure.

Altså: Ting som andre synes er svakheter men som jeg ikke ser, er ikke svakheter. For meg.

(En kollega av meg skrev nylig på Facebook at han mistet helt interessen for boka "De usynlige brødre" av Kurt Aust da en matematiker i boka tenker følgende: "610. Fibonaccitall. Et multiplikasjonsprodukt av sine forgjengere, 233 og 377." De fleste vil nok finne dette mildt distraherende, i det minste. Men folk som ikke forstår at 610 ikke er noe "multiplikasjonsprodukt" av 233 og 377 (men derimot summen av dem) vil kunne ha en bokopplevelse helt uforstyrret av denne "objektive feilen" - og dermed finnes den ikke. For dem.)

Og det fungerer litt omvendt også - det hender jeg ser filmer som jeg forstår er knakende godt laget, rent teknisk. Det hjelper lite hvis jeg kjeder meg dønn ihjel.

Min ubestridte favorittfilm er "Et rom med utsikt".

Filmen har glitrende skuespillere i en enkel historie om de helt store spørsmålene i livet; kjærligheten og friheten til å velge selv. Aldri har vel Firenze vært vakrere eller den engelske landsbygda vært grønnere. Aldri har kontrasten mellom en konvensjonell overklasse og en mer frigjort middelklasse vært tydeligere enn når Freddie Honeychurch (Rupert Graves) og vennene bader nakne i en liten innsjø mens Cecil Vyse (Daniel Day-Lewis), tett tilkneppet, prøver å geleide Lucy (Helena Bonham Carter) vekk.

Og naturligvis påvirker det meg at jeg ble hodestups forelsket i Freddie Honeychurch da jeg så filmen første gang - han er et humoristisk sjarmtroll. Og at kampen for å kunne velge kjærligheten uavhengig av samfunnets normer lå meg sterkt på hjertet.

Naturligvis er musikken fin også. Og regien upåklagelig. Og så videre og så videre. Kjærlighet gjør blind, sies det, og jeg er fortsatt så forelsket i den filmen at jeg ikke ser dens eventuelle svakheter. Og derfor er den verdens aller beste film noensinne. For meg.