På vei mot et mildere KrF?

Dagfinn Høybråten trekker seg som KrF-leder. Han trekker seg fra et parti i store problemer, med indre motsetninger og skumle meningsmålinger. Den lederen som overtar neste år må først og fremst få KrF langt unna sperregrensen (på riktig side), ellers blir det en kort ledertid.

At det er indre motsetninger i KrF er ikke så rart - jeg merker liknende indre motsetninger i meg selv når jeg tenker på Høybråten. Han skal ha betydelig ære for måten han gjennomførte forrige valgkamp på. I debatt etter debatt la han vekt på verdens fattigdomsproblemer og internasjonal solidaritet, saker som de fleste andre partier ikke ville ta i. Og han markerte god avstand til FrPs innvandringspopulisme.

Men på et annet sentralt politikkområde for meg, har Høybråten hele tida vært helt uspiselig. Det er et enkelt faktum at jeg ikke ville vært gift i dag hvis Høybråten hadde fått gjennomslag for sin politikk. Det liberale grunnsynet at folk må gis mulighet til å skape sine egne liv og finne sin egen lykke, er langt fra det Høybråten står for. Derfor er jeg også glad for at han er på vei ut av politikken.

Men vil det bli bedre med en ny leder? Vel, Knut Arild Hareide rykket ihvertfall ut mot egne partifeller etter landsmøtet i 2009, der noen fra talerstolen sa at homofilt samliv er unaturlig. Han sa da klart ifra at "Vi driver ikke gradering av folks kjærlighetsliv". (TV2)

KrF er, som alltid, dratt mellom det nestekjærlige i kristendommen og det dogmatiske, mellom det å ville hjelpe andre mennesker (bistand, sosialt sikkerhetsnett, frivillig arbeid...) og det å ville bestemme hvordan de skal leve sine liv (ekteskap, åpningstider, sensur...). Jeg tror Hareide kan balansere dette annerledes enn Høybråten.