Støre og informasjon man ikke trenger

Av og til sitter jeg inne med informasjon som andre definitivt ikke trenger. Da prøver jeg å unnlate å gi den. Og andre ganger er jeg veldig glad for ikke å få informasjon jeg ikke trenger.

Jeg tenker for eksempel på muntlige eksamener. Når jeg er sensor på en muntlig eksamen, er jeg veldig glad for ikke å få vite ting om studentene som skal opp til eksamen. Ting som "Han har nesten ikke vært på undervisningen", "Hun er jo så flittig selv om hun fikk et barn for tre uker siden" eller "Hun har lett for å bli rasende når hun ikke får den karakteren hun vil"... Som sensor skal jeg vurdere kandidatens prestasjon på eksamen, all annen informasjon blir "støy" som jeg aktivt må anstrenge meg for å ignorere. Får jeg for mye slik informasjon, kan jeg nesten bli i tvil om jeg klarer å fortrenge den, eller om jeg underbevisst legger vekt på den likevel.

Og hvis noen forteller meg info om studentene, er det vel og merke ikke så interessant hvor lang tid det tar å gi informasjonen, eller hva som er hensikten med å gi den - den er like lite velkommen uansett.

Som utenriksminister burde Jonas Gahr Støre ha et enda mer reflektert forhold til informasjon enn jeg har. Støre bør forstå at Nobelkomiteen ikke trenger informasjon om hva kinesiske myndigheter sier til norske myndigheter om Nobelkomiteens arbeid. At det å gi slik informasjon er å bryte ned det skillet mellom norske myndigheter og den norske nobelkomite som man alltid ellers insisterer på skal være der.

Når Støre sier at "Det falt meg helt naturlig å fortelle Jagland hva Kinas utenriksminister hadde sagt: At Kina ville anse tildeling av fredsprisen til Liu som en uvennlig handling som ville få konsekvenser for forholdet mellom Norge og Kina" så viser det at han ikke respekterer dette skillet mellom norske myndigheter og nobelkomiteen, og at han blafrer med informasjon uten å tenke nøye gjennom om dette er informasjon som han bør gi. I tidligere tider har det tvert imot vært helt unaturlig for regjeringsmedlemmer å diskutere fredsprisutdelingen med nobelkomiteen.

Jepp, jeg vet at saken har figurert noen dager og at den har vært grundig kommentert allerede. Men jeg klarer ikke å dy meg når Støre prøver å bagatellisere denne bommerten. Når han legger vekt på hvor kort samtalen var eller hva hans intensjon var, er det tåkelegging. Samtalen kunne tatt tre sekunder ("Kina vil ikke ha pris til Liu Xiaobo!") uten at det hadde vært noe bedre.

Jens Stoltenberg klarer heller ikke å se alvoret i situasjonen, ser det ut til: "Jeg kjenner Jonas godt nok til at jeg vet at han aldri ville gitt uttrykk for noe press på komiteen. Og jeg kjenner Thorbjørn godt nok til at jeg vet at han ikke lar seg presse" sier han og humrer. Ok, så Stoltenberg mener altså at informasjon om hvilket press norske myndigheter blir utsatt for skal videreformidles til nobelkomiteen helt til vi får en utenriksminister som bevisst prøver å presse og en nobelkomiteleder som lar seg presse. Det blir for dumt.

(Da kan vi like gjerne åpne for gaver til statsråder igjen - men kun til de statsrådene med integritet nok til ikke å la seg påvirke av gavene...)

Jeg håper både Støre og Stoltenberg ser de prinsipielle sidene av saken når de tenker seg om på bakrommet, selv om de ikke er villige til å ta kritikk i offentligheten. Slike glipper bør det ikke begås flere av.