Hva skal vi med Venstre?

Når jeg har stått på stand for Venstre, har jeg flere ganger fått spørsmål om hva som er poenget med alle "småpartiene". Ville det ikke vært bedre med bare to partier, har jeg blitt spurt.

Da sier jeg meg naturligvis enig i det, og nevner at det kanskje tross alt hadde vært bedre hvis vi hadde nøyd oss med partifloraen vi hadde på høsten i 1884: Venstre og Høyre. Mye i politikken ville ha vært enklere da.

Men jeg må jo ta spørsmålet seriøst. Hvorfor er det bedre med et system med mange partier enn med to? Vel, jeg synes vi har sett noen av fordelene i den valgkampen vi snart er ferdige med. Hvis vi hadde hatt bare to partier - la oss kalle dem Parti A og Parti F - ville de kunne stå i hvert sitt hjørne av brytematta og skjelt ut hverandre. Parti A ville kunne påstå at Parti F ville rasere velferdsstaten med sine skattelettelser, mens Parti F ville kunne påstå at Parti A var ideologisk innsnevret som ikke ville ha noe privatisering. Men i den norske partifloraen har vi partier innimellom som på en måte ansvarliggjør ytterpartiene også. I USA har vi de siste ti årene sett at republikanerne har flyttet seg langt til høyre, og konsentrert seg om å mobilisere de kristen-konservative velgerne sine. Hvis Arbeiderpartiet flytter seg "for langt" til venstre i Norge, vil velgerne som føler at Ap flytter seg for langt, alltid ha andre partier i nærheten som de kan stemme på.

Det må også nevnes at de som påstår at USA har et så ryddig system, neppe har forstått det helt. I realiteten består jo de to partiene av svært ulike politikere, og politikere som er republikanere i en stat, kunne godt passert som demokrater i en annen stat. I Norge skjer "kranglingen" mellom partiene, i USA i enda større grad innad i partiene.

Men så vil jeg naturligvis gjerne også komme inn på hvorfor vi trenger Venstre, helt spesifikt. Det har også denne valgkampen vist. Venstre og SV er anerkjent som de to beste miljøpartiene i Norge. Ønsker man å stemme mest mulig miljøvennlig, men har tro på det private initiativ og verdiskapning basert på privat næringsliv, ikke sosialisme, er Venstre midt i blinken. I skolepolitikken ser vi at partiene til høyre for Venstre stort sett er opptatt av å få gitt elevene flere karakterer og andre knapper og glansbilder, mens partiene til venstre for Venstre er opptatt av å få skoledagen lenger, gjerne i form av semi-obligatorisk SFO med ansatte uten pedagogisk kompetanse. Venstre er de som har stått på barrikadene for lærerens fagkompetanse, og som i Oslo kommune har sendt masse lærere på kompetansegivende kurs. Nå vil Venstre også ha kompetanseår for lærerne på nasjonal basis.

I den økonomiske politikken har Ap sagt at enhver skattelettelse går ut over velferden. Da er det pussig at de ikke har reversert de skattelettelsene som den forrige borgerlige regjeringen sto for. Den "reduserte velferden" som de skattelettelsene ifølge Ap førte til, var tydeligvis ikke så alvorlige. FrP vil ha masse skattelettelser, samtidig som de vil øse ut penger på alle gode formål. Jeg er sjeleglad for at vi har partier i sentrum som vil kombinere noen små justeringer av skattepolitikken - ikke minst for å gjøre det lettere å holde småbedrifter igang - med en ansvarlig økonomisk politikk.

I debatten om opphavsrett har Venstre fått mye kjeft, ganske enkelt fordi Venstre har pekt på "elefanten i rommet". Nemlig at vi har omseggripende fildeling som er ulovlig, men som vi ikke får straffeforfulgt uten å gjøre dyptgripende inngrep i personvernet. Derfor har Venstre sagt at vi må lete etter nye modeller som kan gjøre åndsverkene lett tilgjengelige for folk, samtidig som opphavsmennene får penger. Venstre har vært ærlige på at modellene ikke er klare enda - men de må utvikles.

Slik kunne jeg fortsette. Et topartisystem ville veldig ofte føles som å velge mellom å ha hånda i fryseren eller i stekeovnen. Ofte er det på middelveien man finner de gode løsningene.