Sunday, September 06, 2009

Hver kvadratkilometer, en stemme

Overskriften er misvisende. For det er naturligvis ikke slik i det norske demokratiet at en kvadratkilometer har én stemme. Den har 1,8 stemmer.

Grunnlovsparagrafen (nr. 57, 5. ledd) lyder: "Det Antal Storthingsrepræsentanter, som bliver at vælge fra hvert Valgdistrikt, bestemmes paa Grundlag af en Beregning af Forholdet mellem hvert Distrikts Antal Indvaanere samt Areal, og det hele Riges Antal Indvaanere samt Areal, naar hver Indvaaner giver 1 Point og hver Kvadratkilometer giver 1,8 Point. Beregningen bliver at foretage hvert ottende Aar."

Som nevnt i tidligere innlegg, vil mandatfordelingen på fylkene regnes ut på nytt før neste stortingsvalg, på basis av folketallet 1.1.2012. Da vil sannsynligvis Akershus, Hordaland, Oslo og Rogaland få hvert sitt nye mandat, mens Hedmark, Nord-Trøndelag, Sogn og Fjordane og Troms vil miste mandater.

Arealregelen er helt umulig å begrunne med demokratisk holdbare argumenter. Men den kan forklares. Bakgrunnen er jo ganske enkel: den forrige ordningen var enda mer urimelig. Når man skal gå fra en urimelig ordning til en som er mer rimelig, vil man ofte måtte inngå kompromisser, for man klarer aldri å vedta en bedre ordning hvis flertallet av representantene rammes av ordningen. Det man oppnådde ved forbedringen var først og fremst den automatiske justeringen som er nevnt ovenfor, og som gjør at fylker med folkevekst på sikt får flere mandater.

Jeg klarer heller ikke helt å bli enig med meg selv om ikke et fylke som Finnmark faktisk "fortjener" å være litt overrepresentert. Selv Alta ligger to timers flytur fra Oslo. De fleste stedene i Finnmark ligger slik til at det trengs både lange bilturer og flybytte for å komme til Oslo. Når jeg sammenlikner med min situasjon i Oslo, hvor jeg flere ganger i året er på møter/seminarer/konferanser hvor statsråder deltar, ser jeg at tilgangen til politikere her er bedre enn der nord.

Men det kunne kanskje finnes andre måter å kompensere for dette på enn ved å velge bort "en mann, en stemme" som prinsipp?

(Innlegget er inspirert av Aftenpostenartikkelen i dag, hvor politikere uttaler seg om Grunnlovens bestemmelser.)

2 comments:

  1. Jeg har av og til tenkt at den grunnlovsendringen som er på gang (for å avskaffe Stortingets inndeling i Lagtinget og Odelstinget) skulle hatt et litt annet fokus - at man i stedet skulle ha gått for å opprettholde delingen, og gjøre den sterkere. Tanken min er at man kunne hatt separate valg til Lagtinget og Odelstinget, hvor ved Odelstingsvalget ville det vært lik stemmevekt for alle innbyggere uansett hvilket fylke de bor i, mens ved Lagtingsvalget ville man valgt inn samme antall representanter fra hvert fylke, uavhengig av innbyggertallet i fylkene.

    Man ville selvsagt måtte se på hvordan prosedyrer og saksgang ville fungere mellom Lagting og Odelsting, i forhold til behandling av lover og budsjett, og i forhold til regjeringsdannelse, men jeg tror en slik modell kunne fungert godt i forhold til å sikre at distriktene ikke blir overkjørt av sentrale strøk, samtidig som man unngår utjevningsmandat og slikt. Når USA gikk til en modell med en Kongress bestående av Representantenes Hus, der hver delstat er representert i forhold til folketallet og Senatet, der hver delstat er representert av to senatorer, så var det for å hindre at folkefattige delstater skulle bli overkjørt av folkerike delstater - for å hindre "flertallets tyranni over mindretallet", tror jeg de uttrykker det.

    ReplyDelete
  2. Interessante tanker, pengolodh-sc. Men også full av mulige problemer, som du selv påpeker. I USA blir det jo nærmest reformpause hver gang de to partiene har makten i hvert sitt kammer. Videre: hvis Lagtinget skulle hatt bare to representanter for hvert fylke (som i USAs senat), ville vel så og si alle fylker sendt en fra Ap og en fra FrP? Det ville ihvertfall utfordret vårt system med flere partier.

    USA er en føderasjon av stater som i prinsippet har stor selvstendighet. Den føderale staten har bare lov til å gjøre det som delstatene eksplisitt har gitt den føderale staten lov til å gjøre. Fylkene i Norge er slett ikke ment å være noe liknende - de er snarere verktøy for nasjonalstaten. Jeg tror en slik modell som du skisserer på flere måter ville være feil vei å gå.

    ReplyDelete