I et innlegg i Aftenposten i dag beskriver Rana Norge slik: "Det blir spennende å følge hvordan bokens budskap om kontroll over både hetero- og homoseksualitet blir mottatt i et Norge hvor ekshibisjonistisk, promiskuøs og ustyrlig seksualitet dyrkes og fremsettes som ideal for unge."
Har Rana rett i at Norge er et land hvor "ekshibisjonistisk, promiskuøs og ustyrlig seksualitet dyrkes og fremsettes som ideal"? Jeg er usikker på det. I mine omgangskretser gjør det faktisk ikke det - der er faktisk monogame, langvarige forhold idealet som så og si alle streber etter (om enn med vekslende hell).
Jeg tror altså at Rana tar feil der. Jeg tror også at han tar feil når han sier at de syv kristne som omtales i boka "Mine homofile venner" håndterer "homofili på en uortodoks måte". Som jeg har blogget om tidligere, har det tvert imot vært høyst vanlig at homofile enten gifter seg heterofilt eller lever alene. Det er først de siste tiårene at homofile flest har sett at de har noe valg.
Direkte logisk uryddig blir han når han skriver at "Et fellestrekk ved flere av Ottosens homofile venners beretninger er problematisk oppvekst og svekkede maskulinitetsidealer. [...] Til sammen sår dette kanskje frøet til en fornyet debatt om seksuell legning er medfødt eller ikke." Det at "flere av" sju personer har en bestemt type oppvekst, er knapt nok noen grunn til å snu opp ned på tidligere forskning. For resultatene av forskning er nærmest entydige: man kan ikke slå fast med sikkerhet om seksuell legning har sin årsak i kultur eller natur.
For å gjøre mitt syn klart: Jeg synes at homofile har en selvsagt rett til å leve enslig, eller til og med gifte seg heterofilt hvis de og partneren skulle ønske det. På samme måte har heterofile rett til å leve enslig eller gifte seg homofilt dersom det skulle være ønskelig. Men dette er å sprenge åpne dører. Det kampen har stått om de siste tiårene er retten for homofile til å gifte seg og leve homofilt dersom de skulle ønske det. Og i den kampen har Ottosen og Rana ikke befunnet seg på valgfrihetens side.
Monday, August 31, 2009
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
Posts
I min omgangskrets dyrkes også monogamiteten, men hallo... Jeg synes heller ikke at "ekshibisjonistisk, promiskuøs og ustyrlig seksualitet" bør demoniseres og gjøres til noe som er tilknyttet et menneskes moral. Den som synes dét er gøy, bør få lov til å holde på bare man ikke skader andre (enn Rana og Ottosens formørkede moralbegreper, da). (Dessuten: Hva er "ustyrlig seksualitet"? Er det det at homoer har homosex og ikke heterosex? Mamma mia...) Moralen sitter i sjelen, og at kropp og sjel ikke alltid er det samme burde jo en god kristen vite. Jeg opplever Espen Ottosens bok som et dypt umoralsk og ukristelig prosjekt.
ReplyDeleteFor å bruke tittelen til Woody Allens seneste film: "Whatever works".
ReplyDeleteRana påstår at disse tingene "dyrkes og fremsettes som ideal" og misliker det, mens du ikke vil at de skal demoniseres. Jeg er vel enig i at de verken bør være idealer eller demoniseres (og mener vel forsåvidt at de verken er idealer eller demoniseres i dagens Norge).
Men for å ta ett begrep av gangen:
Ekshibisjonistisk seksualitet - det kan være problematisk, det kommer an på hvem man er ekshibisjonistisk ovenfor.
Promiskuøs seksualitet - ikke problematisk (og sikkert gøy for en del), så lenge alle er enige.
Ustyrlig seksualitet - neppe særlig positivt, høres ut som at personen har mistet kontrollen, og det er ofte ubehagelig.
Jeg har for ordens skyld ikke lest Ottosens bok. Ut fra forhåndsomtalen virker den ganske lite spennende, men den bør vel leses for å avgjøre om den er umoralsk...
God kommentar, Bjørn!
ReplyDelete