Menneskene på Grorud senter

I dag har jeg stått fire timer på stand for Grorud Venstre på Grorud senter, sammen med tre andre fra styret. Timene har gått med til å dele ut løpesedler og snakke med folk - og alt i alt er det ganske så hyggelig.

De aller fleste nikker bare, tar imot brosjyren og sier kanskje "Takk". En del smiler og rister på hodet. Så er det noen som sier noen ord mens de passerer, om at de har fått brosjyren før eller at de av ulike grunner ikke er interesserte. Og endelig er det en del som stopper for å veksle noen ord.

Interessant nok er det flere som stopper mest for å forklare hvorfor de ikke vil ha brosjyren. Som en sa: "Av og til blir jeg irritert og bjeffer noe sint mens jeg går forbi. Men så tenker jeg at det er da egentlig ikke sånn jeg er."

Men så blir det naturligvis også en del politiske samtaler. Om hva vi skal gjøre for å få integreringen bedre til eller om hvordan vi skal få arbeidsplasser i nord når vi ikke vil bruke kortsiktige, lettvinte løsninger som å bygge ut oljeindustri der.

Jeg er nok ganske diplomatisk av natur - spesielt ansikt til ansikt - og har i utgangspunktet lett for å si meg delvis enig med de som snakker, for så å si noe som nyanserer det. Dette er skummelt - når jeg representerer Venstre på stand må jeg være tydelig på hva Venstre står for. Hvis noen for eksempel sier at "Nå må det gjøres noe med skolen - lærerne er jo altfor dårlige!" kunne det vært fristende å si seg enig og fortelle om at Venstre har fått til et kompetanseløft for lærere i Oslo kommune, men for balansens skyld må jeg jo også si at lærerne vi har stort sett er veldig bra. Det er ikke lærernes skyld at Stortinget har designet lærerutdanningen og kompetansekravene slik at det er mange som må undervise fag de ikke har kompetanse i. For eksempel. Kanskje den jeg snakker med ville blitt mer glad om vi sa oss enige i elendighetsbeskrivelsen, men det blir ikke redelig.

Det var hyggelig å komme i gang med valgkampen - om en måneds tid vet vi resultatet.